Kunstkritikk, October 14, 2011

KRITIKK PÅ BESTILLING
Av Geir Haraldseth

[scroll down for Google-English translation]

Kunstmessene går sin vante gang, og på overflaten ser det ut som om kunstmarkedet har klart seg gjennom nok en økonomisk krise. Men om vi går litt nærmere inn på kunstmarkedet, slik Andrea Fraser gjør i siste nummer av tidsskriftet Texte zur Kunst, ser vi at nedgangstider faktisk bringer med seg en oppsving i kunstmarkedet. Det er kanskje ikke overraskende at de rike fortsatt er rike, men å registrere en økning, slik Fraser gjør, er tankevekkende. På årets utgave av Frieze i London melder mange av galleriene om en viss treghet i salget etter åpningen, men det stopper ikke utviklingen av stadig nye formater. Frieze åpner to helt nye messer til neste år. En ny messe for samtidskunst i New York og Frieze Masters, en messe i London for eldre og moderne kunst.

Frieze Art Fair holder til i Regent’s Park og etter en kjapp titt på de forholdsvis konservative skulpturprosjektene ute i parken går man inn og opplever 173 gallerier tettpakket i provisoriske telt. Her er det ikke store avvik fra det sedvanlige messeformatet. Det betyr bås på bås med kunst, ivrige gallerister og en forholdsvis variert publikumsmasse bestående av samlere, kunstnere, studenter, presse og nysgjerrige briter. Standard (Oslo) er igjen eneste norske deltaker og har teppelagt sin bod med Marius Enghs Malevich-inspirerte Victory over the sun, flankert av Nick Relph, Matias Faldbakken, Oscar Tuazon og Fredrik Værslev. Reena Spaulings, et av de hippeste galleriene i New York, viser blant annet fantastiske arbeider av den britiske kunstneren Stephen Willats, som har fått en ny generasjon av tilhengere blant annet som en følge av sitt samarbeid med galleriet. Annenhver bod ser ut til å ha et arbeid i neonlys, men ingen kan slå Glenn Ligons Warm Broad Glow. I alle fall ikke i størrelse. Det vanligvis så potente arbeidet taper seg dog litt i messeteltet. Her må man tenke strategisk om man vil bli lagt merke til.

Messene, som biennaler og andre større kunstmønstringer, bruker ulike støtte- og legitimeringssystemer for å avlede fokuset fra kun kjøp og salg, og for å tilby tilsynelatende selvkritiske blikk. Besøkende blir tilbudt foredrag, paneldebatter, undervisningsopplegg og bestillingsverk. Årets Frieze byr følgelig på åtte ulike verk som er laget spesielt for messa, kuratert av Sarah McCrory. Christian Jankowski viser to luksusbåter, en som kan kjøpes for 500.000 euro, samt en modell av en annen båt som koster 65 millioner euro. Båtene selges gjennom en profesjonell selger, men om man vil kjøpe båtene som kunstverk legger selgeren på 25%. Presentasjonen på Frieze minner om Roman Abramovics megayacht som lå til kai i Venezia, og peker på sammenhengen mellom luksusprodukter og kunst. En slik tilsynelatende kritisk kommentar til markedet er naturligvis akkurat som forventet på en messe som dette. Men ikke alle kritiske blikk er like kjære. Det amerikanske galleriet Triple Candie gikk over grensen da de ble invitert til å lage et prosjekt for den italienske messen Artissima. Triple Candie ville blant annet bruke dokumentasjon, sitater og annet historisk materiale fra 60- og 70-tallet for å kaste et kritisk blikk på Arte Povera og deres «huskurator» Germano Celant. Men, i forrige uke oppdaget Triple Candie at de ikke var med på nettsidene til Artissima og senere i uken ble kanselleringen bekreftet via e-post. Artissimas sjef, Francesco Manacorda, beggrunner avgjørelsen med at han ikke ville fornærme kunstnerne og galleristene, samt unngå negative konsekvenser for statsstøtte til italiensk kunst.

Den typen «invitert kritikk» som messene presenterer kan være interessant og er ofte gjort av svært kapable kunstnere, men i bunn og grunn blir de kun bidragsytere i messeformatet. For Triple Candie viste det seg å være en grense for hvilken type spørsmål man kan stille og hvordan slike prosjekter kan se ut. Dersom denne historien kan lede til en innsikt i hvordan slike kommisjonerte prosjekter fungerer, både på messer og andre større kunstarrangement så er det bare bra.

Her i London var kaoset rundt kunstnerkollektivet LuckyPDFs improviserte TV-studio kanskje et tegn på prosjektets kritiske potensiale, eller mangel på sådant. Gruppen sender live fra messen hver dag klokken fire, men bruker tiden fram til sending til å øve, gå gjennom dagens sendeplan og manisk reprodusere informasjon om og på underholdnings-bransjens språk. Selv om LuckyPDFs ikke kommer med en eksplisitt kritikk av messen så tydeliggjør de messens underholdnings- og karnevalspreg. Da en offisiell guide ledet en gruppe besøkende inn i tv-studioet til LuckyPDF fikk han vansker da han skulle beskrive hva man egentlig var vitne til, hva gruppens funksjon var og hva som egentlig var kunst. Det gruppen så var en slåsskamp mellom to profesjonelle brytere og en liten pusling av en blek kunstner. Kanskje skal man i messe-sammenheng forlate håpet om et kritisk blikk på markedet, og heller omfavne denne typen subversive og forvirrende aksjoner, som stiller mer prinsipielle spørsmål om kunstens rolle i et slikt sirkus.

* * *

Art fairs are as usual, and on the surface it seems as if the art market has fared OK through the financial crisis. But if we go a little further into the art market, as Andrea Fraser does in the latest issue of the journal Texte zur Art, we see that the recession actually brings with it an upsurge in the art market. It is perhaps not surprising that the rich are still rich, but to register an increase, as Fraser does, is sobering. At this year's edition of the Frieze in London reported many of the galleries of a certain sluggishness in sales after the opening, but it does not stop the development of ever new formats. Frieze opens two new shows for next year. A new exhibition of contemporary art in New York and Frieze Masters, an exhibition in London for elderly and modern art.

Frieze Art Fair is located in Regent's Park and after a quick look at the relatively conservative sculpture projects out in the park you go in and find 173 galleries packed in makeshift tents. There are no large deviations from the usual exhibition format. It does stall the stall with art, eager gallery owners and a relatively diverse audience mass consisting of collectors, artists, students, journalists and curious Brits. Standard (Oslo) remains the only Norwegian participant and has carpeted his booth with Marius Engh Malevich-inspired Victory over the sun, flanked by Nick Relph, Matias Faldbakken, Oscar Tuazon and Fredrik Værslev. Reena Spaulings, one of the hippest galleries in New York, shows among other amazing works of British artist Stephen Willats, who has a new generation of fans partly as a result of his collaboration with the gallery. Every booth seems to be a work in neon lights, but no one can beat Glenn Ligons Warm Broad Glow. At least not in size. It is usually so potent work was lost but little in the exhibition tent. One has to think strategically about one will be noticed.

Fairs, such as biennials and other major art patterns, using different support and legitimation systems to deflect the focus from just buying and selling, and providing seemingly self-criticism. Visitors are offered lectures, panel discussions, educational programs and commissions. This year's Frieze offers accordingly at eight different works created especially for the exhibition, curated by Sarah McCrory. Christian Jankowski shows two luxury yachts, one that can be bought for 500,000 euros, and a model of another boat which costs 65 million euros. The boats are sold through a professional salesperson, but if you want to buy boats that art puts the seller at 25%. The presentation at Frieze reminiscent of Roman Abramovic mega yacht that was docked in Venice, and points to the relationship between luxury products and art. Such a seemingly critical comments to the market is of course exactly as expected on a show like this. But not all criticism is just as dear. The U.S. gallery Triple Candie walked across the border when they were invited to create a project for the Italian trade fair Artissima. Triple Candie would include using the documentation, quotations and other historical material from 60 - and 70-century to cast a critical eye on the Arte Povera and their "huskurator" Germano Celant. However, last week discovered Triple Candie that they were not on the website of Artissima and later in the week, confirmed the cancellation via e-mail. Artissimas boss, Francesco Manacorda, beggrunner decision that he would not offend the artists and gallery tests, and avoid negative impacts on state aid to Italian art.

The type of "invited criticism" that presents exhibitions can be interesting and is often done by very capable artists, but basically they are only contributors to the exhibition format. For Triple Candie, it proved to be a limit to the type of questions one can ask and how such projects might look like. If this story can lead to an understanding of how such commission crocheted projects work, both at fairs and other major art events, it is just fine.

Here in London the chaos of the artist collective LuckyPDFs improvised TV studio may be a sign of the project's critical potential, or lack of such. The group sends live from the show every day at four, but use the time until shipment to practice, review the current transmit level manic and reproducing information on and the entertainment industry's language. Although LuckyPDFs not come with an explicit criticism of the show so clarifies the fair's entertainment and carnival feel. When an official guide led a group of visitors into the TV studio to LuckyPDF he difficulties when he would describe what they actually saw, what the group's function was and what was really art. The group that was a fight between two professional switches and a little wimp of a pale artist. Maybe you should in the exhibition context abandon hope of a critical eye on the market, and instead embrace this kind of subversive and confusing actions, which the more fundamental questions about the role of art in such a circus.